Arne Dørumsgaard og Telemark. Del 1.

Mor og datter

Foto: www.vest-telemark.no og www.psykologitidsskriftet.no

Jeg har bodd i vakre Telemark siden 1965, og var litt spent på om Arne Dørumsgaard hadde noen tilknytning til Telemark på noen måte. Og det hadde han jo. Både som komponist til dikt av Telemarksdiktere, og som venn til flere. Og til og med som modell!

Arne Dørumsgaard satte musikk til flere av Aslaug Vaas dikt, og ble en betrodd venn av henne, antagelig allerede i begynnelsen av 1940-årene. I et brev fra 18. Mars 1951 skriver hun:

Ja, nå er spenningen over, og Tjugendagen ble om jeg så må si, noe av en begivenhet, kjempesuksess, om ikke akkurat i penger, så i annet, som er like lønnsomt i lengden. Jeg har jo fått dramatikerpris. Det var en herlig opplevelse å følge forestillingen, ypperlig satt i scene av Bjarne A. og med enkelte også helt ypperlige skuespillere……
I Bergen var jeg hos Sæverud, som var meget betatt av Tjugendagen.

Jeg er meget imponert av din arbeidskraft, og jeg er gla for jeg har møtt deg. Du har sagt at jeg var en støtte for deg en gang, -men jeg vet du har vært det samme for meg også, ved siden av det du har gitt meg av impulser. Ja, du synes vel det er rart at jeg prater slik, men jeg kom på, at dette har jeg jo tenkt på – bare visstnok ikke sagt det!

Når hun skriver «du har sagt at jeg var en støtte for deg en gang» mener hun nok dette, som hun skrev i 1949:

Det ligg ein skatt av dikting i ord og musikk – frå millomalder, renessanse- og barokktid – so og sei nedgravd rundt i bibibliotek og samlingar. Å gjere dette veldige stoffet levande og tilgjengeleg for vår tid, er ei stor kulturell oppgåve som til denne tid hev venta på å bli løyst.
Komponisten Arne Dørumsgaard hev i nokre år fyrebudd seg til denne uppgåva. At han hev særlige kvalifikasjonar som set honom i stand til å makte eit slikt arbeid, kan ein ha rett til å døme om etter det han alt hev gjort av det. Musikkfagfolk er einige om at gjendiktingane hans hev lykkast.
Kva eg kan seia, og gjerne vil uttale meg om, er at det eg hev sett av gjendiktingane hans frå gamal tids europeiske lyrikk, er uvanleg godt gjennomført. Både hev han halde tidskoloritten, og samtidig gjort dikti levande for moderne menneske. Og eg er viss på at det vil ha stor verdi for utvikling av norsk lyrikk at desse merkelige og ofte sentimentale kunstverk kan bli tilgjengelig på norsk.
For oss – med vår rike folklore som bakgrunn – vil det vera ei utviding av det store riket i åndsverket.
Eg vil gjerne nevne at fleire av desse musikalske gjendiktingar som Dørumsgaard hev gjort, alt er teke upp og ført fram av vår tids største songarar, – noko som syner at løysinga av ei slik uppgåve vil kome heile verda til gode.
Og når ein mann mned evner og utdanning til det, og dertil ungdommens styrke og tru – vil gå inn for dette arbeidet – då skulle ein tru det måtte vera ei folkesak å støtte eit slikt kulturarbeid.

De to diktene Blaakveld og Korn og guld ble sunget inn av Kirsten Flagstad, og Gerald Moore ved pianoet, i 1954. Sangene ble komponert mellom 1935 og 1940, og utgitt i noteform i 1944.
Her kan du høre Korn og Guld:

Anne Raknes
var datter av Aslaug Vaa, og en meget dyktig billedhugger. Hun var født i Kviteseid i Telemark, og studerte hos Axel Revold, Jean Heiberg og Wilhelm Rasmussen. Allerede i 1932 utførte hun en av skulpturene til Nidarosdomens vestfront. I Nasjonalgalleriet er hun representert med flere verk; Anne Berit, Aslaug Vaa og portrettegninger. Også portrettbyster av Tarjei Vesaas, Sigurd Hoel, Aksel Sandemose og Helge Krog.
Og Arne Dørumsgaard. Og her er bilde av bysten:

Arne, Anne Raknes_edited-1
Arne som ganske ung modell. Portrettbyste av Anne Raknes. Bysten står i Norsk Lydinstitutts lokaler i Stavanger. Som huser Dørumsgaard-Valenzasamlingen.

2 tanker om “Arne Dørumsgaard og Telemark. Del 1.”

Jeg er glad for kommentarer.