To gudmødre, begge merket av nazismen.

Vi har en gudmor hver, lillesøsteren min Toril og jeg. Ikke så vanlig i dag kanskje? Sandra Droucker het min. Hun døde da jeg var ett år gammel. Født 7. mai 1875 i St. Petersburg, død 1. april 1944 på Hamar Røde Kors hospital. Faren var tysk, moren tilhørte den russiske arveadelen. Tsaren skal ha sagt til henne; ”Strev bestandig etter fullkommenhet, – De er jo fullkommen”.

Sandra Droucker var komponist, pianistinne og musikkpedagog. En av verdens store på den tiden. Behersket 6 språk flytende. Hun flyttet tidlig til Tyskland, og var gift med den østerrikske, jødiske pianisten Gottfried Galston fra 1810-18. Allerede ved slutten av
1. verdenskrig ble hun utsatt for sjikane, misunnelse og forfølgelse.
Da Hitler begynte å gjøre seg gjeldende, ble hun erklært statsløs, tatt fra sin posisjon som en av verdens store i musikken, berøvet sitt hjem og sitt arbeid. Fordi hun hadde vært gift med en jøde! ”Ingen er så snille mot oss musikere som jødene”, sa hun.

Før første verdenskrig turnerte hun med Berlinfilharmonikerne i Skandinavia, og ofte i Norge, som hun hadde en forkjærlighet for. Også i mellomkrigstiden gikk turneene til de skandinaviske landene. Statsløs kom hun til Norge i midten av 30-årene og i 1938 fikk hun norsk statsborgerskap. Noe senere traff hun vår mor og far, som ble gode venner med henne, og hjalp henne så godt de kunne.

I de fire krigsårene hun levde, bodde hun i en trekkfull leilighet i Oslo. Så trekkfull var den, at flygelet måtte stå i soverommet, innpakket i tepper. Råd til å fyre opp de andre rommene hadde hun ikke. Hennes mange venner hjalp henne så godt de kunne. Under krigen spilte hun i private huskonserter for Musikkens Venner. En stor kunstner, et stort menneske. Glemt i dag.

 I 1905 spilte hun inn musikk på Welte-Mignon. Hadde jeg et håp om å finne disse på YouTube? Nei, der fant jeg ingenting, men kanskje ligger noe av hennes læremesters musikk der; den russiske og jødiske komponisten Anton Rubinstein. Denne giganten i musikkens verden, en av tidenes store virtuoser, en av Franz Liszts rivaler. Grunnleggeren av St. Petersburgs musikkonservatorium. Selveste Tsjaikovskijs læremester i orkestrasjon.

Rubinstein ble spilt mye i sin samtid, men de første årene etter hans død mindre. Han ble ignorert, mye fordi han var jøde. Han ble også sammenlignet med Chopin og Schumann, som begge ble sett på som gammeldagse, og ikke så mye spilt på den tiden. I tillegg uttalte han seg negativt om russisk nasjonalisme i musikken, og tilhørte ikke noen spesiell ”musikkleir”. Og som i dag, man bør ”tilhøre”. Og da blir kanskje ikke musikken det viktigste. Heller det å tilhøre! Men tenk på all den nydelige musikken man da går glipp av.

I dag søkte jeg etter WelteMignon på Google. Og gjett hva jeg fant? En 3-Cd boks med  innspillinger med Sandra Droucker, i tillegg til Anton Rubinstein, Tsjaikovskij og mange andre. Innspilt med dem selv rundt 1900.Historien om Sandra Droucker har i alle år fascinert meg, og nå får jeg altså høre henne spille i et 110 år gammelt opptak! En sterk og hjertevarm kvinne, hvis liv på mange måter var en tragedie.

1-25 Arensky_ Etude in F-sharp, no. 13 from 24 Morceaux Charactéristiques, op. 36-music

Min lillesøsters gudmor het Kirsten Flagstad.
Sandra Droucker, Kirsten Flagstad; to av musikkens store kvinner, som begge ble sterkt merket av nazismen. Sandra Droucker fordi hun hadde vært gift med en jøde, Kirsten Flagstad fordi hun var gift med et NS-medlem, som meldte seg ut i 1942. Den ene glemt, den andre aldri gitt den oppreisning hun fortjener! (Kirsten blir omtalt i et annet innlegg.)