Hvite Rose

Arne skrev også kjærlighetsdikt som 17-åring, vel uten å ha opplevd den selv. Dette er skrevet 10. November 1939, kanskje 2-3 år etter at dette bildet ble tatt. Det viser nok mer lengsler enn opplevelse. Og modenhet.

Hvite rose

Jeg elsker deg
som gav meg mye av din ungdom,
du var så ren, så uskyldshvit og fin,
men hvis jeg kunne,-
ville jeg forbanne
den dag jeg så deg, natten du blev min.

Nu er du falmet, du,
for all din friske farve
den har du gitt til meg og bare meg;
og kanskje derfor er din charme så meget større,
og kanskje derfor er min kjærlighet så høy.

Du tålte ikke kjærlighetens flamme,
den brant deg, du blir aldri som før;
jeg drakk din ungdom, for du gav å drikke,
jeg fikk din kjærlighet, din lengsel i mitt sin.

For om du falmer, lille hvite rose,
så elsker jeg deg lik høyt for det.
Min kjærlighet forgår ei med det skjønne,
den flykter ikke når din ungdom er forbi,
den ser no`mer bak disse ytre former;

den ser et sinn som rummer bare godhet,
som ofrer alt for den som er en kjær,
som gir seg hen med tankens blyge renhet,
og føler kjærlighetens flamme evig nær.

Så derfor skal du vite, min lille rose,
at hva du gav meg av din  ungdoms glød,
for alltid har satt spor i mine tanker. – –

_ _

Du gav meg alt det skjønne som kan gies,
nå gir jeg deg min kjærlighet igjen,
jeg elsker deg, du lille hvite rose,
min kjærlighet til deg er evig ren.