Quo Vadis – Dies irae?

Arne Dørumsgaard har ikke bare gjendiktet poesi. Som 17-åring skrev han 15 dikt, som han stiftet sammen som et hefte. Krigen nærmet seg, og det første diktet i heftet har han kalt Quo Vadis – Dies irae? Et sterkt dikt, som viser avsky mot krig. Diktet ble skrevet 21. Oktober 1939, ca 1 1/2 måned før han fylte 18 år, og et halvt år før Norge ble okkupert. 

Starten på det håndskrevne diktet.

Og her er diktet:

Quo Vadis – Dies iræ?

Er ikke livet annet enn døden
på ”ærens marker,”
stenket med størknet blod og brolagt
med hjernebarker?

Er ikke livet mer enn krigens
røde redsler

Unge menn går i kampen
vil redde sin slekt og sitt land, –
oppnår isteden et blobad
som kveler hver eneste mann!

Er ikke livet mer enn dette spill
av krefter?

Lever vi for å gå under
i ondskap og barbari,
accompagnert av trommeslag
og knitrende disharmoni

Er ikke livet mer enn disse
djevelske drifter?

Skal alle de unge slekter
miste sitt liv forgjeves,
skal alle bøie seg under de ord
som lyder: der kreves?
Skal sannheten kjempe forgjeves
og drukne i ordkløveri,
er dette det ”deilige” livet
er dette vår tids melodi?

Vårherre forstår ikke bønner,
de drukner i levende blod.
Og alle de stolte sønner
han gav oss, er gått til ro.
Så folder vi da våre hender
og sier: ”I Kristi navn”,
og så lar vi verden gå under
og tror vi har reddet vårt land.

Men opp av de dødes graver
stiger et blodrødt kors
frem mot den mørke himmel.
Det står der for alle tider.
-En flammende rød protest
mot alt det som kjemper og lider!

Er dette livet?
Jeg spør.
Kanskje kan noen svare.

Arne Dørumsgaard, 21/10-39