Arne Dørumsgaard,  Dørumsgaard-Valenzasamlingen,  Musikken

Tall med tull, eller tull med tall

Arne Dørumsgaard pakker ut sjeldne plater, innkjøpt eller byttet til seg fra andre samlere et sted i verden. I dag befinner platene seg i Stavanger. Foran den herreløse hunden Kim, som Arne og hustru Nella Valenza tok til seg.

Stavanger kommune vil legge ned Norsk Lydinstitutt Stavanger med et pennestrøk, og bruker mangetannet budsjettgaffel for å illustrere hvor alvorlig dette vil være for kommunen. Om 105 år! Vanligvis setter man opp et budsjett for neste år, alternativt for fire år (langtidsbudsett). Kommunedirektørens regnemåte virker å være noe i overkant voldsom, og vel lite i pakt med virkeligheten. TRYKK PÅ BILDET FOR Å LESE MER.

En bok om Marco Continis delsamling av gamle grammofoner. En helt naturlig del å ha i en operasamling, akkurat som grammofonplater. Stavange Lydinstitutt har Tandbergsamlingen med lydbåndopptakere.
«Ytterligere noen århundrer frem i tid,

hensyntatt et moderat inflasjonsnivå, vil alle Stavanger kommunes inntekter måtte overføres til drift av lydinstituttet», skriver kommunedirektøren. I år 2125 vil kommunen måtte betale mer enn 725 millioner kroner i året til drift av NLS, og «om ytterligere noen århundrer» frem i tid vil alle kommunens inntekter gå til lydinstituttet, skriver han videre.

Stavanger museum

får, etter sigende, ca 27 millioner kroner av Stavanger kommune hvert år, i tillegg til en årlig økning på ca 2%. Altså omtrent den samme prosentøkningen som Norsk Lydinstitutt får av det totale tilskuddsbeløpet på ca 2,8 millioner. Hvilken situasjon vil da denne årlige bevilgningen til Stavanger Museum sette Stavanger kommune i, i 2125. Eller «om ytterligere noen århundrer»?

Stat og fylke på robeklisten

Siden både stat og fylke visstnok gir relativt store tilskudd til Stavanger Museum; er det ikke da store muligheter for at også disse får problemer «om noen århundrer» med kommunedirektørens regnemåte? Ryker også statsbudsjettet? Eller havner stat og fylke på Robeklisten?

I denne serien ble det utgitt flere titalls CD-er med operainnspilninger fra Marco Continis store samling. Delvis takket være Arne Dørumsgaard, som oppmuntret og hjalp Continis sønn og lydtekniker David under utgivelsen. De ble solgt på bensinstasjoner i kulturlandet Italia.
Ærlig talt kommunedirektør;

er det ikke mulig å forholde seg til virkeligheten på en noe mer edruelig måte enn denne. I byen som i 2008 var Europas kulturhovedstad. Deler av saksbehandlingen lukter forøvrig av vikarierende motiver, og fastlåst prestisje. Og DET er ikke særlig kultivert.

Jeg er glad for kommentarer.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

%d bloggere liker dette: