"Navnløs" Dikt fra 1939.

I 1938, rett før og etter Arne fylte 18 år skrev han flere dikt om  kjærligheten, mennesker og naturen.  Dikt om ting han kanskje drømte om, men aldri hadde opplevd.

Han hadde utvilsomt evnen til å leve seg inn i andres situasjoner, og identifisere seg med dem. Empati er vel det riktige ordet å bruke. Umoderne dikt for noen, kanskje tidløse for andre. Man kan jo lese diktet for diktets skyld, og bedømme selv. Dette heter Navnløs.

Navnløs

Navnløs er jeg – –
jeg går på gaten
og ingen kjenner meg,
ingen ser meg,
hvem vil vel se et fattig og ulykkelig menneske?
– – –

Jeg har vandret i mange år
og forgjeves forsøkt å finne
et eneste menneske
som midt i kavet omkring seg
kunne lytte til det jeg har å fortelle.

Ingen vil høre mine betroelser,
jeg har visket dem til stenene ved veikanten,
stammet dem til trærne, fuglene, dyrene, blomstene,
men de har ikke kunnet svare meg,
har ikke kunnet trøste meg og lette meg
for den byrden jeg bærer på. –

Jeg har stått ved havet
og ropt min klage utover
og bønnfalt bølgene om å høre meg.

Jeg har stått på de høyeste tinder,
og bedt til himlen om befrielse,
og vindene har ført mine ord med seg,
men selv ikke den store ukjente Gud
har hørt meg,
selv han har stengt sin dør for meg.
– – –

Og nu er jeg trett –
benene vil ikke bære meg mer,
hjertet vil ikke banke lenger,
dødskulden sniker seg inn i meg
og ingen kan hjelpe meg fra undergangen

Men jeg vil ikke dø,
vil ikke legges i den fuktige jorden
og bli lik den,

jeg vil leve og lide og kjempe,
jeg vil finne fred,
og dere skal hjelpe meg,
dere, menneskene i gaten,
ser dere ikke mine lidelser?

Hjelp meg!
Redd meg!!
Gi meg fred!!!

 Arne Dørumsgaard
3/11-39

Her ligger diktet Hvite Rose.